Da kollektivet fikk et ledig rom, fikk Bjørn en idé. Fem år senere brygger han og Amund øl på heltid.

Hva får to menn på Oslos østkant til å starte med noe av det særeste bryggeriverden har å by på? Kjærlighet, lidenskap og en stor porsjon tålmodighet er noen av stikkordene.

Det er damp i lufta i Hedmarksgata 15. Bygningen på Ensjø, like ved Jordal Amfi, huser både søndagsskole, bilverksted og trafikkskole. Men ingen av dem holder til her, innerst i lokalet i tredje etasje. Her er det bryggeriet Eik & Tid som bor. Her er det de som bestemmer timeplanen.

Lukta av vått korn henger i rommet. En rund og samtidig tykk duft som er vanskelig å beskrive, men likevel lett å skjønne hva er. Det er lukta av det som skal bli øl.

– For min del startet interessen for brygging da jeg bodde i kollektiv på Bryn i studietida. En av de som bodde der flyttet ut, og et rom ble ledig. I stedet for at en ny flyttet inn, tok jeg over og gjorde det om til bryggerom. Der produserte vi 60-70 liter flere ganger i uka. Vi ble populære i studentgjengen, for å si det sånn, forteller Bjørn Færøvik mens han jobber med rengjøringen i bryggeriet.

Den spede begynnelse. For Bjørn Færøvik startet bryggingen da et rom i kollektivet på Bryn ble ledig. Foto: Privat

Amund Polden Arnesen, mannen som i 2011 ble Norges første ølsommelier, står like ved og spar mesket malt ut av et stort stålkar. Teoretikeren blant de to ølsjelene kjenner den gjærede væskens historie som sin egen bukselomme. Færøvik representerer på sin side den praktiske erfaringen hos de to. Det de derimot har felles, er kjærligheten og interessen for det belgiske surølet. Og det er kun surøl som får fylle eikefatene i Hedmarksgata 15.

Les også: Forskernes øl-oppdagelse vekker oppsikt verden over

Bryggerieksplosjonen

Mye har skjedd på øl-fronten i Norge siden 1821, da Schous bryggeri var landets eneste. Tiden da industripils var nærmest enerådende på markedet, er for lengst over. De senere årene har mikrobryggerier dukket opp i fleng, og antallet øl-produsenter i Norge har nå passert 100. En trend som vil tynnes ut etter hvert, mener kanskje mange. En lidenskap og interesse som vil vokse seg enda større, hevder andre.

Amund Polden Arnesen (t.v.) spar mesket malt så dampen står i bryggelokalet. Til høyre Christopher Ottosen.

Fem år har i alle fall gått siden Færøviks kollektivtid på Bryn. Det røde huset er for lengst revet, men før det kom så langt var bryggehobbyen allerede så stor at han visste det var brygging han ville drive med på heltid.

Ultralokale råvarer

Parallelt hadde også Arnesens øl-interesse og kunnskap vokst seg større og større. Til slutt kom de to i kontakt, nærmest ved en tilfeldighet.

– Det var egentlig flaks. Han kunne jo vært en skikkelig tulling, sier Færøvik.

– Hva mener du med kunne vært, responderer Arnesen raskt og ler.

Les også: Den arktiske whiskyens inntog

De to deler en sjokolade mens de fortsetter å fortelle. Om kjærligheten til belgisk bryggekunst, om interessen for de gamle tradisjonene og kunnskapen de måtte skaffe seg om nye produksjonsmetoder.

– I tillegg til å lage surøl, noe som skiller seg ut i mengden i utgangspunktet, så tar vi i bruk skikkelig lokale råvarer. Vi bruker einerkvister som er plukka i marka her og kirsebær fra hagen til foreldrene mine, for å nevne noe. Men vi har også andre spesielle ting, som kanelbark fra Sør-Afrika, forteller Arnesen og slipper to barkebiter ned i bryggeriets første juleøl.

Sør-afrikansk kanel klar til å smaksette årets julesurøl.

Ingen sure miner

Men hva skal til for å få lidenskap for et øl med en pH som kryper ned mot nivået til eddik? Ved første tanke virker det nærmest udrikkelig. Likevel blir de fleste overrasket over friskheten og hvor fruktig surølet er når de først får det i glasset.

LIKER DU DENNE SAKEN? FØLG OSS PÅ FACEBOOK OG FÅ VARSEL HVER GANG VI LEGGER UT NYTT INNHOLD!

– Mangelen av kontroll under produksjonen er veldig spesiell og spennende. I tillegg får man disse komplekse smakene som ikke kan sammenlignes med noe annet øl. Du ender med et produkt som ligger et sted mellom champagne og cider. Det første folk sier, er ofte at det er noe helt nytt og annerledes. Og det er noe av det som gjør det så gøy å jobbe med, sier Arnesen og legger til:

– Mange av de teknikkene og de kjemiske reaksjonene vi får til på disse fatene, er ting som ikke er mulig å skape hos kommersielle bryggerier.

Tålmodighetens prøve

Eikefatene ligger på rekke og rad langs veggen i tredje etasje i Hedmarksgata 15. Her slipper verken de etter hvert så populære øl-typene IPA eller Pale Ale inn dørene. Årsaken? Arnesen og Færvik synes ikke det er utfordrende nok å brygge dem.

Eikefatene ligger tett langs veggen i Hedmarksgata 15.

– Det er mye hjerte først her. Vi kunne satset på de mer vanlige typene, der man kan søke seg fram til hvordan man gjør ting på et kvarter og få et bra produkt. Men det vi gjør her representerer noe helt annet. Vi kan ha øl på fat i ett år og ha et godt øl. Samtidig vet vi at om vi lar det ligge ett år til, så har vi kanskje et fantastisk, helt utrolig spesielt og godt øl. Det er en konstant vurdering av tid kontra sluttprodukt, forklarer Færøvik.

Først verden, så Follo

Men det var ikke bare-bare for duoen å komme i gang med produksjonen. Søknaden om å få produksjonstillatelse ble levert i oktober i 2014. Ikke før i mai i år kom svaret de hadde håpet på. 18 måneder hadde gått, men lysten til å starte opp var fremdeles like stor.

I mellomtiden hadde de livnæret seg på å blant annet holde kursvirksomhet med sitt andre selskap, Smak Selv. Også det om ølbrygging og -smaking, så klart.

Les også: Runars (32) skjeggproblem har blitt millionbedrift

Nå som produksjonen endelig er oppe og går, er derimot planene ambisiøse. Eller kanskje sprikende er en bedre beskrivelse.

– Vi har jo en hemmelig plan. Den er å erobre verden, sier Arnesen.

Det blir stille et par sekunder.

– Ja. Eller. Erobre Follo i alle fall, sier Færøvik.

Surølet til høyre har fått farge og smak fra Amunds foreldres kirsebær. Flere varianter er under produksjon hos Eik & Tid.

De to ser på hverandre. Ny latter bryter ut. En ting er de i alle fall enige om.

– Vi ønsker å vise fram den norske bryggekulturen og at det skjer ting her også. Ikke bare for vår egen del, men for Norge sin del. Dette er nordisk surøl. Det er unikt, selv i øl-sammenheng, forklarer Arnesen.

En tid for alt

To fat med 20 liter av bryggeriets juleøl er fylt opp og klargjort. Ikke noen enorm levering, men det er fortsatt tidlig for Eik & Tid. Bryggeriet har nylig passert tappingen av 400 liter siden oppstarten i mai. Men større ting står for tur, og langs veggen ligger 250 liter store eikefat med øl under produksjon på rekke og rad.

En prøvesmaking av juleølet blir tatt, før fatene forsegles og settes til lagring noen dager. Den rødlige fargen fra kirsebærene fyller glasset sammen med en svak aroma av kanel. Litt eik, mye tid – akkurat som det skal være. Jo da, de er fornøyde med resultatet.

Les også: Torbjørn har besøkt 121 land – uten å bruke fly

Framtida i Hedmarksgata 15 er på sin side usikker. Bryggeriets leiekontrakt går ut i desember 2017. Hva som skjer da, er så langt ikke avklart. Men Eik & Tid har i alle fall ingen planer om å gå under på grunn av dét.

– Vi har hele tida sagt at vi må bli store om vi skal kunne leve av dette. Da trenger vi plass. Kanskje kan dette bli det lille sparket vi trenger for å hoppe i det. Vi ventet 18 måneder for å komme i gang. Da skal i alle fall ikke dette stoppe oss, sier Færøvik.

 

Amund Polden Arnesen tar en siste smak på årets julesurøl.