– De fleste aner ikke at det finnes et miljø for dette i Norge. For oss er det selve livet.

Sist gang Håvard «Hannibal» Ryan gikk i ringen, ble hovedpulsåren kuttet. Etter fem måneder er han tilbake. Dette er Norges wrestlere.

– Jeg har holdt på med dette i mer enn 15 år, wrestlet på tre kontinenter og foran flere tusen tilskuere i Sør-Amerika. De kaller meg bare monsteret fra Norge når jeg skal inn i ringen. I hvor mange land jeg har vært? Det har jeg mistet oversikten over for lenge siden.

Bjørn Sem prøver å telle, men gir raskt opp. Veteranen har rukket å runde 40 år, og har i flere av dem delvis levd av wrestlingen. Mye har skjedd siden hans første opptreden i ringen. Men kjærligheten til det han gjør, står fremdeles like sterkt som da han i barndommen satt limt til tv-skjermen for å se Wrestlemania på Sky Channel.

– Jeg ble hekta. Og det har jeg egentlig vært siden. Det er den beste underholdningen som finnes, og for min del handler det om gleden ved å gi publikum den samme opplevelsen jeg har når jeg ser på wrestling. Utsikten fra scenen og utover tilskuerne er ubeskrivelig, forteller Sem.

Stadig flere stemmer høres fra hallen i Rosenkrantz’ gate 8. Bondeungdomslagets storstue midt i Oslo er i ferd med å fylles av skuelystne. Men det er verken leikarring eller nynorskdebatt på kveldens program. Menn i trikot og rosa underbukse er det derimot overhengende fare for å bli eksponert for i byggets storsal. Det er tid for NM i tag-wrestling.

Et glasskår i gleden

Ti år yngre Håvard Ryan småjogger opp trappa før han gir Sem et klapp på skuldra. Siden 2014 har de to figurert som duo på kanvasen. Sist han gikk i ringen, ble det imidlertid dramatisk. Comebacket har latt vente på seg. Et arr viser tydelig hvorfor.

Arret på Håvard Ryans høyre hånd viser hvor ille det kunne gått sist han gikk i ringen. Foto: Audun Hageskal

– Jeg var på show i Ålesund. Det gikk dårlig. Jeg falt på et glasskår og kuttet hovedpulsåra. Det ble ganske blodig. Bjørn redda meg faktisk. Holdt press på såret og sånt. Det gikk bra, men det var veldig mye blod, forteller Ryan som kun går under navnet Hannibal i ringen.

Sem ser ned på hånda til makkeren. I noen sekunder preges blikkene deres av alvor. Det er ingen tvil om at utfallet kunne blitt langt verre. Veteranen skifter tema.

– Hannibal er et enormt talent. Han kommer til å bli større enn meg. Jeg spår ham til å bli en framtidig europamester, konkluderer Sem.

LIKER DU DENNE SAKEN? FØLG OSS PÅ FACEBOOK OG FÅ VARSEL HVER GANG VI LEGGER UT NYTT INNHOLD!

Ryan smiler bredt. 30-åringen må si seg fornøyd med makkerens spådommer for framtida, men unnskylder seg i forkant av kveldens opptreden med at han er litt rusten etter fem måneder på sidelinja. Forventningene bygges ned, selv om han forteller om flere timers trening daglig.

– Jeg har spilt rugby både for det norske og australske landslaget. Men jeg har aldri vært så sliten etter en rugbykamp som jeg er etter wrestling. Det krever styrke, kondisjon, utholdenhet, teknikk. Alt.

Med smerte som venn

Selv om wrestling samler tusenvis av tilskuere i andre deler av Europa og verden, er det kun en hard kjerne på i overkant av 200 som finner veien inn dørene i Rozenkrantz’ gate denne lørdagskvelden. Sem og Ryan beskriver norske fans som lojale følgere som setter pris på utøverne.

Håvard Ryan (t.v.) og Bjørn Sem. Foto: Audun Hageskal

– De fleste i Norge vet jo ikke at det er et miljø for dette her til lands. Men for oss er dette livet. Og det må det være. Skal du drive med dette, må livet ditt handle om det. For det tar ekstremt mye tid, forteller Ryan før han stopper litt opp. Tankene vandrer, før han kommer inn på et av wrestlings mest sentrale spørsmål.

– Den første reaksjonen folk får når jeg sier jeg driver med dette, er om det er fake. Det er jo et underholdningselement i bildet. MMA er slåssing, men de aller fleste underholder ikke. Det gjør vi her. Men det betyr ikke at det ikke er skader og smerte, forteller Ryan.

– Smerte er ikke noe problem. Det er verre om man ikke lenger kjenner smerten, konkluderer Sem.

Svært få utøvere

Veteranen og talentet trekker seg tilbake til garderoben for å gjøre seg klar til finalen i norgesmesterskapet. Som tittelholdere er de automatisk kvalifiserte til finalen og kan bruke de siste timene på mental forberedelse.

Styreleder i Norges wrestlingforbund, Bjørn Ove Asprem, har den siste halvtimen løpt i skytteltrafikk opp og ned trappene i bygget. Men nå nærmer alt seg klart.

LES OGSÅ: DA KOLLEKTIVET FIKK ET LEDIG ROM, FIKK BJØRN EN IDÉ. FEM ÅR SENERE BRYGGER HAN OG AMUND ØL PÅ HELTID.

– Det er mye jobb, selv om det er få som vet at vi eksisterer. Det er ikke mer enn rundt 15 utøvere som holder på med wrestling i Norge. I tillegg har vi omkring ti trainees på wrestlingskolen. Men vi samles til show flere ganger i året, forteller moldenseren.

Styreleder i Norges wrestlingrforbund, Bjørn Ove Asprem. Foto: Audun Hageskal

Tilhengerskaren karakteriserer han som voksende. Folk kommer tilbake. De vil ha mer, og tar med seg venner. Selv kom han inn i miljøet for ti år siden, gikk gjennom skolen og startet med wrestling for fullt. I dag opererer han kun i kulissene. Sørger for at alt går som det skal.

Det som skjer i ringen, har han derimot ikke førstehånds kontroll på.

Les også: Etter mer enn 25 år som rapper, har André forlatt Norge for å bli skuespiller i USA

– Man vet aldri hva som skjer. Vi har hatt stoler som har blitt knust og folk som har blitt slengt gjennom bord. Mange sier at wrestling bare er skuespill, men så sitter de etterpå og spør «hvordan fikk de til det der, det må jo være ekte»? Alle har sine triks og teknikker, og det er under kontroll. Likevel er det en ekstremsport vi driver med. Folk blir skadet. Det skjer både ankelbrudd og hjernerystelser. Men totalt sett er det belastningsskadene det er størst fare for, forteller Asprem.

Tid for deng

Det nærmer seg første kamp i storsalen. Konferansieren som kun går under navnet Grizzly entrer ringen. Iført smoking og solbriller drar han publikum med seg.

– Er dere klare? La meg høre de tre ordene!

De har vært her før. De vet hva de skal si.

– Tid for deng! Tid for deng! Tid for deng!

Norgesmesterskapet er i gang. Slag og spark kommer som tirader i ringen. Wrestlere blir kastet, hoppet på og holdt i låsegrep. Dommeren får også gjennomgå ved flere anledninger.

Det er klart for finale. Seks mann entrer ringen. Til slutt er det bare to av dem som skal stå igjen som norgesmestere. Spranget er stort fra den minste til Sems 134 kilo. To av dem blir liggende nede. Veteranen ser sitt snitt til å bestige ringens ene hjørne.

Det er knapt nok en lyd i salen i det han tar sats. Tiden står nesten stille der den 195 centimeter høye mannen flyr gjennom lufta. Jubelen eksploderer i salen i det han lander på de to som ligger rett ut på kanvasen.

Comebacket har sin pris for Ryan. Håndleddet som i forrige kamp fikk et stort kutt, får gjennomgå. Han vrir seg i smerte, men tar igjen. Med støtte fra sin ti år eldre makker, får de regjerende mesterne til slutt med seg beltene hjem. Den siste motstanderen sparkes ut av ringen og ned på gulvet foran publikum.

Smerter og skader til tross. Seieren smaker visst alltid bedre enn den koster.

Likte du denne saken? Trykk her for å dele den med dine venner på facebook!